Bærekraftig skogbruk - Norges Skogeierforbund
Hopp til innholdet arrow_downward

Bærekraftig skogbruk

For 100 år siden var den norske skogen nesten uthogd. I dag driver Norge et av verdens mest bærekraftige skogbruk.

En stor og økende skogressurs

På 1800-tallet foregikk all hogst i Norge som såkalt dimensjonshogst. Det vil si at alle trær over en viss størrelse ble hogd, mens resten ble stående. Det førte til at skogen vår ble uthogd og glissen. En snuoperasjon tvang seg fram.

Som en del av gjenreisningen av Norge etter krigen, ble det lagt stor vekt på å bygge opp skogressursene våre. En slags dugnad mellom skogeierne og staten førte til at det ble plantet enorme mengder trær. Takket være denne innsatsen har vi i dag tre ganger så mye skog som det vi hadde for hundre år siden.

Denne store innsatsen er hovedforklaringen på de fantastiske mulighetene vi i dag har for å høste mer fra skogen, og at skogen har en nettobinding av karbon som tilsvarer om lag halvparten av Norges klimagassutslipp.

Det norske skogbruket er miljøsertifisert

På 1960-tallet kom det også sterke reaksjoner på flatehogst og utbygging av skogsveier i Oslomarka, og man skjønte fort at det måtte tas bedre hensyn til både miljø og friluftsliv i skogbruket. Derfor ble det blant annet utarbeidet informasjonsmateriell og kursopplegg for skogeiere rundt om i landet om hvordan de kunne drive et mer bærekraftig skogbruk.

Samtidig ble miljøsertifisering av skog et tema internasjonalt. Utgangspunktet var uro for avskoging i tropene og derav et økende krav fra markedet om dokumentasjon av at skogproduktene kom fra et bærekraftig skogbruk. Norge var tidlig ute.

Allerede ved utgangen av 2000 var i praksis hele det norske skogbruket miljøsertifisert. Bare i Finland er omfanget av et miljøsertifisert skogbruk like stort.

En rekke miljøhensyn

I dag finnes det omtrent 26 000 kjente arter i skogen i Norge. Det største antallet arter finnes blant insekter, sopp, lav og moser. En hogst vil naturlig nok føre til drastiske endringer for de artene som befinner seg der det hogges. Selve bærebjelken i skogbrukets miljøarbeid er derfor å sikre at det til enhver tid finnes skog som inneholder kvaliteter som de ulike artene i norsk natur er avhengig av.

Som en del av miljøsertifiseringen kartlegger skogbruket arealer som er viktige for sjeldne arter. Disse arealene setter skogeierne så av i såkalte nøkkebiotoper. Her røres normalt ingenting. Skogen skal få vokse helt til den dør naturlig. En nøkkelbiotop kan for eksempel inneholde gamle og døde trær. De siste 20 årene har norske skogeiere satt av 70 000 nøkkelbiotoper med et samlet areal på 1 million dekar. Det tilsvarer 140 000 fotballbaner.

Hogstmaskinførerne tar også en rekke miljøhensyn. De setter for eksempel alltid igjen noen trær som skal få lov til å vokse helt til de dør naturlig (såkalte livsløpstrær) på hogstflata, og de lar det også stå igjen trær langs elver og bekker for at det skal bli en stabil kantsone.

Muligheter for å hogge mer

Som følge av den store volumøkningen i den norske skogen de siste hundre årene, er det i dag et grunnlag for å øke uttaket av tømmer til minst 15 millioner m3 årlig – innenfor bærekraftige rammer. Dette ligger godt under den årlige tilveksten som nå er cirka 24 millioner m3 per år.

Hvis vi skal øke hogsten, må hele verdikjeden fra skog til industri effektiviseres og optimaliseres. Noe som krever en målrettet satsing på forsknings- og utviklingsarbeid. I dag utgjør transport av tømmer til industrien en vesentlig del av kostnadene i forbindelse med hogst. Derfor er etablering av et framtidsrettet skogsveinett og gode rammevilkår for tømmertransport på bil, jernbane og båt, avgjørende for det grønne skiftet.

Et langsiktig perspektiv

Skogbruk i vår del av verden tar lang tid, og de investeringer man gjør i skogressursen er det ofte barn og barnebarn som vil høste godene av. Forvaltertanken i familieskogbruket er derfor helt sentral for den ressursen vi har i dag. Man skal overlate eiendommen i like god eller bedre stand enn det den var når man selv overtok den.

Selv om tilveksten i skogen er høy i dag, er det viktig å investere i skogkulturtiltak for at tilveksten skal opprettholdes over tid. Plikten til å forynge skogen etter hogst er nedfelt i skogbruksloven og i skogbrukets sertifiseringskrav.

Med et 60-80 års perspektiv på investeringene er imidlertid investeringer i planting og ungskogpleie mindre privatøkonomisk interessante. Hvis man skal fortsette oppbyggingen av skogressursen, må derfor staten også bidra økonomisk til å realisere de investeringsmulighetene som finnes.

Sertifiseringen sikrer et bærekraftig skogbruk

Sertifiseringen av norsk skogbruk skjer i dag etter Norsk PEFC Skogstandard og miljøstyringssystemet ISO14001. Standarden inneholder en rekke krav til hvordan man skal hogge og stelle i skogen:

  • Den har 27 punkter med konkrete og detaljerte krav til hvordan skogbruket skal drives for å være bærekraftig.
  • Kravene skal sikre at skogeier ivaretar alle verdier og interesser knyttet til skogen på en god måte. Dette innebærer blant annet hensyn til biologisk mangfold, friluftsliv, klima, kulturminner, langsiktig ressursforvaltning og arbeidstakernes rettigheter.
  • Kravpunktene omfatter krav som etablering av nøkkelbiotoper, gjensetting av livsløpstrær, bevaring av kantsoner mot vann, bekker og myrer, planlegging og gjennomføring av terrengtranport, spesielle hensyn til myr-, sump- og edelløvskoger, planlegging i skogbruket, tiltak for å unngå erosjon og forurensning, kompetanse og veldig mye mer.
  • Sertifiseringskravene er strengere og mer detaljerte enn de krav som stilles i lovverket.
  • PEFC (Programme for the Endorsement of Forest Certification) er verdens største skogsertifiseringssystem, med tilstedeværelse i rundt 50 land. Norge var en av initiativtakerne av PEFC i 1999 sammen med det småskala familieskogbruket i Europa.
  • Det norske PEFC systemet med Norsk PEFC Skogstandard ble revidert sist i 2015. I henhold til internasjonale prosedyre er systemet nå til full gjennomgang med sikte på internasjonal godkjenning av ny revidert standard i 2022. Les mer på PEFC Norge.

Frivillig vern av skog

I tillegg til miljøhensynene som tas i forbindelse med skogsdrift, tilbyr skogeiere frivillig vern av områder med spesielle kvaliteter for biologisk mangfold. Skogeierforbundet tok initiativet til ordningen med frivillig vern i 2000 etter de konfliktfylte verneprosessene på 1980- og 90-tallet. Ordningen er blitt en stor suksess. Samfunnet får vernet mer, samtidig som skogvernet nå er langt mindre konfliktfylt.

Våren 2016 vedtok Stortinget et mål om at 10 prosent av skogen skal vernes. Vernet skal skje frivillig for private skogeiere og ved vern av offentlig eid skog.

Stortinget vedtok 10 prosent skogvern uten at det foreligger noen vurderinger av kostnadene ved et slikt vern, eller hvilke konsekvenser det vil ha for hogsten i Norge. Heller ikke skogbrukets bidrag til det grønne skitet og til å løse klimautfordringene ble vurdert.

Et mål om 10 prosent skogvern innebærer vern av 12 millioner dekar skog. Noe som kan få betydning for tilgangen på tømmer. Derfor mener Skogeierforbundet at det må legges vekt på å dekke vernebehovet i områder som er av mindre betydning for skogbruket. Vi mener også det må gjøres en helhetlig gjennomgang av norsk skogvernpolitikk for å konkretisere målene for skogvernet og hvordan disse målene bør nås.