Hopp til innholdet arrow_downward

Miljøhensyn i skogbruket

Skogbrukets hensyn til biologisk mangfold har som utgangspunkt i å ta vare på eller utvikle livsmiljøer der artene kan leve og spre seg til nye områder. Det legges vekt på at alle typer livsmiljøer skal finnes over tid, slik at alle arter kan ivaretas.

Hensyn tilpasset artenes krav til leveområde

De skoglevende artene har forskjellige krav til sitt livsmiljø. Forskjellene mellom livsmiljøene varierer langs økologiske gradienter som rikhet (næringstilgang) og fuktighet. Generelt er det slik at næringsrike miljøer har flere arter enn næringsfattige. For eksempel er det et større biologisk mangfold i edellauvskog enn i barskog. Barskogen har imidlertid en rekke arter som ikke finnes i edellauvskogen. Alle arter kan dermed ikke bevares ved å ta vare på de mest artsrike miljøene i skog. For å bevare og øke det biologiske mangfoldet i skog er det derfor viktig å sørge for at det finnes ulike typer miljøer til stede i skogen over tid. I bevaringsbiologien kalles dette komplementaritet. Komplementaritets-prinsippet er en av grunnsteinene i livsmiljøtilnærmingen i skogbrukets forvaltning av biologisk mangfold.

For å ta vare på arter i skog er skogbrukets livsmiljøtilnærming spesielt innrettet for å ta vare på livsmiljøer som kan bli sjeldne der det drives skogbruk. For mange arter kan «generelle hensyn» som gjensetting av døde trær, enkeltrær, eller grupper av trær som livsløpstrær og trær i kantsoner til vann og vassdrag, være tilstrekkelig for å sikre artenes livsmiljøer. Dette er noen av flere hensyn som tas etter skogbrukslovverket og konkretiseres gjennom miljøsertifiseringen. I en litt større skala, som en kommune, registreres viktige livsmiljøer for sjeldne og truete arter i skog etter en forskningsbasert og etterprøvbar metodikk. I en prosess sammen med skogeier prioriteres viktige livsmiljøer som settes av som nøkkelbiotoper.

I tillegg bidrar norske skogeiere gjennom ordningen «frivillig vern av skog» til at det etableres større og mindre naturreservater i skog. Slike verneområder bidrar også til å sikre leveområder for mange arter. Samlet sett tas det hensyn til biologisk mangfold i skog på flere måter som utfyller hverandre.

Miljøregistrering i skog (MiS) – en objektiv og etterprøvbar metodikk

MiS-metodikken baserer seg på feltregistreringer etter en instruks som beskriver minimumskrav til skogtilstand og miljøkvaliteter som skal registreres. Det registreres 12 miljøelementer som videre kan deles inn i 29 livsmiljøer, avhengig av hvor de befinner seg på de økologiske gradientene for fuktighet og næringsinnhold. Registreringselementene er standardisert nasjonalt, men med regional og lokal tilpasning.

Registreringene foregår primært i eldre skog, og fortrinnsvis i områder der det drives skogbruk. Her registreres alle livsmiljøer. Etter registreringen foretas en rangering og utvelgelse av arealer som skal settes av og forvaltes som nøkkelbiotoper.

Ved etablering av nøkkelbiotopene vurderes det om det er nødvendig å sette av en buffersone rundt livsmiljøet for å sikre god forvaltning. Dette kan eksempelvis være av hensyn til trærnes stabilitet eller risiko for uttørking. I denne delen av prosessen vurderes det om kjente registreringer av arter eller naturtyper på de norske rødlistene skal inkluderes i arealet som skal forvaltes som en nøkkelbiotop. Nøkkelbiotopene inngår i skogeiers langsiktige plan for forvaltning av eiendommen. Les mer om dette i temaark.

Hvordan forvaltes livsmiljøene i nøkkelbiotopene?

På eiendommer større enn 100 dekar er det krav om at det er gjennomført miljøregistrering. Det er nødvendig for at skogeier skal kunne hogge og omsette tømmer. Nøkkelbiotopene skal settes av urørt eller forvaltes på en måte som forbedrer forholdene for det biologiske mangfoldet. Ved utgangen av 2015 var det gjennomført miljøregistrering på ca. 85 prosent av det økonomisk drivbare skogbruksarealet og satt av ca. 87.000 livsmiljøer som forvaltes i flere enn 70.000 nøkkelbiotoper med et produktivt skogareal på ca. 750.000 dekar.

Etter miljøsertifiseringen kontrolleres skogeiers forvaltning av nøkkelbiotoper både gjennom intern- og eksternkontroll. I tillegg har skogbruksmyndighetene et kontrollansvar etter Forskrift om bærekraftig skogbruk. Kvaliteten på kartfesting og rutiner for forvaltning av nøkkelbiotoper har blitt betydelig bedre siden de første registreringene på begynnelsen av 2000-tallet. Dette gjelder spesielt etter at det ble tatt i bruk GPS i registreringsarbeidet og som verktøy i hogstmaskinene.

Skogbruksplaner med miljøregistreringer revideres normalt med et omdrev på 10-15 år. Ved revisjon skal kvaliteten på de biologiske registreringene og kartfestingen vurderes og om nødvendig suppleres. Ny forskning på bevaring av arter i skog viser at den økologiske faktoren tid eller kontinuitet er viktig for mange livsmiljøer. De aller fleste nøkkelbiotoper vil derfor bli videreført i kommende revisjonsprosesser. På den måten vil nøkkelbiotopene være riktig kartfestet og inneholde de miljøkvalitetene som er viktige for sjeldne og truete arter. Nøkkelbiotopene bevares så lenge kvalitetene i livsmiljøet er tilstede.

MiS i Landskogtakseringen

Metodikken for registrering av livsmiljøer i skog ble tatt i bruk i 2001. Allerede etter et par år med miljøregistrering (MiS) oppstod behovet for en referanse som kunne brukes for å dokumentere hvordan tilstanden til livsmiljøene utviklet seg i norsk skog. MiS-metodikken ble derfor tatt inn som en fast del av Landsskogtakseringen og det nasjonale overvåkingsopplegget for skog fra og med 2003. Data fra MiS i Landsskogtakseringen gir grunnlag for å lage statistikk om hvordan tilstanden for de ulike livsmiljøene utvikler seg, fordelt på geografiske regioner, ulike typer av skog eller i ulike høydelag. Denne statistikken brukes i miljøregistreringen for å sikre best mulig komplementaritet mellom livsmiljøene.

MiS i Landsskogtakseringen. Illustrasjon Jan-Erik Nilsen
MiS i Landsskogtakseringen. Illustrasjon Jan-Erik Nilsen

Hvilke andre hensyn til biologisk mangfold tar skogeier?

Skogsertifiseringen har flere konkrete krav til hensyn. Dette gjelder også hensyn til sårbare enkeltarter. Skogeierne bidrar i tillegg til å etablere naturreservater gjennom ordningen frivillig vern av skog.

Kantsoner – knytter skoglandskapet sammen

Bestandsskogbruket gir grunnlag for god driftsøkonomi og effektiv produksjon av fornybart råstoff fra skogen. Åpne hogster som flatehogst og frøtrestillingshogst er i dag de mest brukte hogstformene. Det gir en skog som bestandsvis kan være relativt ensaldret, selv om data fra Landsskogtakseringen viser at om lag halvparten av skog i hogstklasse 3, 4 og 5 er to- eller fleretasjet.

For ytterligere å bryte dette mønstret, gi variasjon og hindre erosjon, spares skog i kantsoner mot vann, bekker, elver og myrer. Kantsonene har mange funksjoner for biologisk mangfold. De knytter strukturer i skoglandskapet sammen. Det er blant annet viktig for arter som er avhengige av skjul der de har næringssøk, som for eksempel storfugl. I tillegg er trær gjensatt i kantsonen i seg selv livsmiljø for flere arter.

Skog avsatt i kantsoner har til nå som hovedregel hatt en fri utvikling. Tall fra Landsskogtakseringen viser at mer enn 70 prosent av kantsonene i dag har eldre skog. Basert på erfaring med blant annet mye vindfall og påfølgende erosjon i enkelte kantsoner, legges det nå opp til en mer aktiv skjøtsel. Det gjelder spesielt der det er fare for erosjon og flom som følge av mer ekstremnedbør. Kantsonene er også viktige for vannmiljøet og som en buffer mot avrenning av næringsstoffer. Samtidig er strønedfall av blader og nåler fra trær i kantsonen en viktig næringskilde for vannlevende insekter og med det hele næringskjeden i bekker og elver. Tall fra Landsskogtakseringen viser at kantsonene mot myr og vann samlet utgjør ca. 6,7 prosent av det produktive skogarealet.

Livsløpstrær og døde trær – mange små, men viktige livsmiljøer

Skogsertifiseringen har krav om at det ved hogst skal settes av minst 10 stormsterke livsløpstrær per hektar (10 dekar). Gjensetting av trær ved hogst skal bidra til å sikre levesteder for arter knyttet til gamle og grove trær og døde trær. I tillegg skal stående døde lauvtrær, grov død furu, naturlige høgstubber av alle treslag og liggende døde trær eldre enn fem år spares ved hogst. Livsløpstrær som dør, skal forbli i skogen. Gjensetting av livsløpstrær og døde trær vil sammen med gamle trær og døde trær i nøkkelbiotoper og verneområder, sikre at det finnes større og mindre forekomster av egnede leveområder spredt rundt i skoglandskapet.

Livsløpstre Furu

Ugler, rovfugler og tiurleiker

Enkelte ugler og rovfugler er sårbare for forstyrrelser i hekketiden. I skogbrukets miljøsertifisering er det konkretisert hensyn til slike hekkeplasser. Det er laget krav til hvor mye skog som skal forvaltes av hensyn til artene, og tider på året fuglene ikke skal forstyrres. Det samme gjelder for spillplassene for storfugl. Les mer om dette i eget temaark.

Brannpåvirket skog – livsviktig for enkelte arter

Brann er en viktig del av dynamikken i boreal barskog. I dag forebygges og slukkes branner av hensyn til liv og helse, infrastruktur, tømmerverdier og andre samfunnsmessige verdier. Brannpåvirket skog er livsviktig for enkelte arter som har sin økologiske nisje her. I skogbrukets sertifisering er det derfor krav om at det ved skogbrann i eldre skog, skal settes av hele eller deler av arealet i minst 10 år. Avsatte arealer skal i løpet av perioden vurderes forvaltet som nøkkelbiotop. Ved skogbranner større enn 100 dekar skal avsetting av arealer vurderes av person med skogbiologisk kompetanse. Les mer om dette i eget temaark.

Frøene til bråtestorkenebb kan ligge lenge i jorden og spirer først etter brann.
Frøene til bråtestorkenebb kan ligge lenge i jorden og spirer først etter brann. Foto: Inge Jahren

Vern av skog – sammenheng av livsmiljøer i stor skala

Hovedformålet med å opprette naturreservater i skog er å sikre et representativt utvalg av naturtyper og landskap for kommende generasjoner og bidra til å sikre områder av spesiell verdi for biologisk mangfold. Norges Skogeierforbund lanserte ideen om frivillig vern av skog i 2000. Initiativet ble tatt med bakgrunn i mye konflikt ved gjennomføring av de tradisjonelle verneprosessene.

I 2002-2003 gjennomførte Norges Skogeierforbund i samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) et prøveprosjekt for frivillig vern av skog. Da Stortinget i 2004 vedtok å verne mer skog ble det lagt vekt på erfaringene fra prosjektet og bestemt at vern av privat eid skog skulle baseres på ordningen med frivillig vern. Videre ble det lagt vekt på økt vern av offentlig eid skog. Skog som er vernet unntas normalt fra kommersiell skogbruksaktivitet. Dette omfatter nasjonalparker, naturreservater og biotopvernområder vernet etter naturmangfoldloven. Ved utgangen av 2017 utgjorde de tre vernekategoriene 4,6 prosent av det totale skogarealet, og 3,3 prosent av det produktive skogarealet. Frivillig vern har bidratt til ca. en tredjedel av dette arealet.

Miljøhensyn som nå tas er komplementære

Forvaltning av biologisk mangfold i skog må tilpasses etter artenes krav til leveområder, samt artenes muligheter for å spre- og etablere seg på nye områder. I landskapsøkologien er det bred enighet om at det er viktig å ivareta områder med kontinuitet i ulike leveområder. Verneområdene bidrar til å ta vare på denne funksjonen. Forskningsresultatene fra MiS-prosjektet viser imidlertid at sjeldne arter og truete arter på den norske rødlista forekommer spredt rundt i hele skoglandskapet. For å ta vare på leveområdene for spredte forekomster av sjeldne og truete arter kreves det derfor at en setter av livsmiljøer i nøkkelbiotoper der det drives skogbruk. Miljøregistrering i skog og forvaltning av nøkkelbiotoper er basert på komplementaritetsprinsippet. Det innebærer at det gjennom registrering, rangering og utvelgelse av nøkkelbiotoper i et skoglandskap tas vare på forekomster av gode leveområder for arter. Generelle miljøhensyn som tas ved hogst, som gjensetting av kantsoner og livsløpstrær, er også viktige livsmiljøer. I tillegg bidrar de til å sikre økologiske forbindelser i landskapet.