Siste utvei for «Siste Sjanse»-miljøet - Norges Skogeierforbund
Hopp til innholdet arrow_downward

Siste utvei for «Siste Sjanse»-miljøet

At BioFokus, som en viktig del av «Siste Sjanse»- miljøet, i en nylig publisert rapport langer ut mot skogbrukets miljøregistrering, fremstår som et desperat forsøk på å vinne tilbake tapt definisjonsmakt.

Stiftelsen BioFokus, har lenge hatt en stor del av definisjonsmakten for miljøforvaltningens kartlegging, verdisetting og råd om forvaltning av naturen gjennom utvikling av metodikk og kartlegging etter DN-håndbok 13.

Manglende tillitt til metodikken hos ulike brukere og mangel på etterprøvbarhet, førte til at Stortinget i 2015 vedtok at all fremtidig naturtypekartlegging skulle baseres på allmenne krav til verdinøytralitet og etterprøvbarhet, samt at kartlegging skulle baseres på systemet for inndeling og beskrivelse av natur i NiN (Natur i Norge). Etter den tid, er håndboken veid og funnet for lett. Feltsesongen 2019 utgjør trolig, og forhåpentligvis, siste kapittel i DN-håndbok 13. At BioFokus som en viktig del av «Siste Sjanse»- miljøet, i en nylig publisert rapport, langer ut mot skogbruket, fremstår som et desperat forsøk på å vinne tilbake tapt definisjonsmakt.

Rapporten inneholder en rekke mangelfullt dokumenterte påstander om kvaliteten på miljøregistrering i skog (MiS) og subjektive meninger om hvilke og hvor mye areal som burde vært fanget opp av registreringer og hensyntatt ved skogsdrift. Alle med utgangspunkt i at registreringer etter DN-håndbok 13 representerer fasit. Hverken skogbruket eller Biofokus sitter med fasit på hvor alle rødlisteartene befinner seg i et område etter en kartlegging. Det vi vet basert på totalinventeringer av mange grupper av truete rødlistearter bant annet i MiS-prosjektet, er at vi kan forvente at det finnes minimum én truet rødlisteart for ca. hvert 30. dekar med eldre skog (hkl. 4 og 5.) Vi vet også at livsmiljøene som danner grunnlaget for utvelgelse av nøkkelbiotoper huser ca. 4 ganger så mange truete rødlistearter som øvrig eldre skog. MiS-livsmiljøer og nøkkelbiotoper basert på disse er slikt sett dokumentert å være svært effektive i å ivareta truete rødlistearter.

BioFokus beskriver selv at naturtypekartleggingen har vært en god arena for å kartlegge sjeldne og trua arter, samt å sette funnene inn i en kontekst gjennom avgrensning av naturtyper. Artskartleggingen har bidratt med verdifull kunnskap om sjeldne og truete arter i skog. Skogbruket har ikke hatt prinsipielle motforestillinger mot å bruke en tilnærming hvor funn av sjeldne og truete arter brukes til å identifisere arealer viktige for biologisk mangfold. Bruk av indikatorarter var også en av de første mulighetene som ble undersøkt i forskningsprosjektet, som danner grunnlag for miljøregistrering i skog.  Problemet er bare at det ikke er vitenskapelig belegg for å si at denne tilnærmingen er effektiv til å identifisere arealer med stor tetthet av rødlistearter. En viktig årsak til dette, er at rødlisteartene forekommer over store deler av den eldre skogen (hkl. 4 og 5). Prioritering av arealer for forvaltning basert på forekomster av rødlistearter, vil derfor bare være presis og etterprøvbar der det har vært grundige artsregistreringer av ulike eksperter, på relevante artsgrupper og på gunstige registreringstidspunkt for de ulike artsgruppene. Det er en umulig oppgave å håndtere i praktisk kartlegging.

En av de viktige erkjennelsene man gjorde seg i MiS-prosjektet, var at man gjennom forskning måtte systematisere kunnskap om rødlistearters tilknytning til sine leveområder, for deretter å identifisere hvordan man kan finne fram til disse leveområdene på en ressurseffektiv og etterprøvbar måte.

Dette er prinsipper som Artsdatabanken og Naturhistorisk Museum ved UiO har videreført for alle arter i sitt omfattende arbeid med vitenskapelig objektiv og etterprøvbar inndeling av all norsk natur gjennom systemet Natur i Norge (NiN).

MiS-metodikken kritiseres også av BioFokus for å ikke fange opp tilstrekkelig areal og det samme arealet som i naturtypekartlegging etter DN Håndbok 13. Bruk av MiS-metodikken i praktisk planlegging i skogbruket går ut på å ha et nivå på registreringsomfanget som gir muligheten til å prioritere et utvalg av registreringene ved etablering av nøkkelbiotoper. Det har aldri vært et mål å kartlegge alle livsmiljøer i skog. Det vil finnes mange livsmiljøer i skogen som ikke forvaltes i nøkkelbiotoper, der mange av de er på arealer som ikke er drivverdige for skogbruk og som det slikt sett ikke er behov for å kartlegge. Målet har vært å sikre at vi kartlegger de viktigste livsmiljøene og bidrar til valgmuligheter som gir en balanse mellom ivaretakelse av biologisk mangfold og restriksjoner på skogbruksaktiviteter hos den enkelte skogeier. Formålet med DN håndbok 13 har i utgangspunktet vært oversiktskartlegging for kommunal arealplanlegging. En gjennomsnittlig naturtypefigur med A-verdi er på ca. 400 dekar, omtrent det samme som en gjennomsnittlig norsk skogeiendom. Metoden er derfor helt uegnet til bruk i planlegging i skogbruket.

Bildet viser en naturtype etter DN- håndbok 13 (den store grønne) og nøkkelbiotoper etter MiS (blå strek) i et område ved Engulvsfjellet i Hedmark, Naturtypen er et større skogområde som beskrives som «av forholdsvis ordinær karakter, men med beskjeden påvirkning fra moderne bestandsskogbruk». Totalarealet i naturtypen er 8 311 dekar og skjøtselsråd i Naturbase har vært: Lokaliteten bør settes av til fri utvikling uten hogstinngrep.

Biologisk kompetanse er viktig for å øke kunnskapen om biologisk mangfold i skog. Ideelt bør denne kompetansen brukes med en systematikk som gjør at man kan få et representative tall og mulighet for å følge utvikling i populasjoner av arter over tid. Kartlegging av natur krever kartleggingskompetanse og nødvendig kjennskap om skillearter. Alle som gjennomfører MiS-kartlegging er kurset i dette.

MiS-registreringer er gjennomført på om lag 45 millioner dekar i Norge, og det er kartlagt over 100 000 livsmiljøer. Det er helt naturlig at det vil være noe variasjon i kvalitet på registreringer. Derfor er det også krav om at registreringene skal evalueres, og eventuelt revideres, hvert 15. år eller oftere dersom det dokumenteres behov for det. I 2019 gjennomføres det et prosjekt for å se nærmere på noen områder hvor det det er stor forskjell i hvilke arealer som fremstår som viktig for biologisk mangfold basert på ulike kartleggingsmetoder. Ny kunnskap kan danne grunnlag for å justere metodikken.

Når vi gjør opp status etter mer enn 20 år med kartlegging av områder viktig for biologisk mangfold i skog etter ulike metodikker, ser det ut til at registrerte MiS-livsmiljøer er den eneste storskala kartlegging av arealer som tilfredsstiller de krav Artsdatabanken stiller til verdinøytralitet og etterprøvbarhet for å kunne inkluderes i økologisk grunnkart. Det er noe skogforskningen, næringen og skogeiere har grunn til å være stolte av.