Nøkterne rypejegere – en utfordring for de som driver jaktutleie – Norges Skogeierforbund
Hopp til innholdet arrow_downward
Redaksjonen Skog

Nøkterne rypejegere - en utfordring for de som driver jaktutleie

Rypejegere er nøkterne folk. To av tre oppgir i en undersøkelse at de helst vil bo gratis eller leie en helt enkel koie – og at de fint klarer seg med utedo. For de som vil drive jaktutleie på rypejakt med tilhørende fasiliteter, kan slik nøkternhet rett og slett representere en utfordring.
Av: Anders Hals
access_time Publisert
Oddgeir Andersen er forsker ved NINA.

Oddgeir Andersen, som er forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA), har forsket på de økonomiske effektene av rypejakta. Han var i den forbindelse invitert til å innlede om dette temaet på et småviltseminar ved Høgskolen i Innlandet i slutten av mai. Hans foredrag handlet om både de økonomiske effektene av rypejakta og for så vidt all annen utleiebasert småviltjakt.
Ifølge Andersen foreligger det en del statistikk på hvilken bakgrunn og preferanser jegere har, som for eksempel hvor de bor, hvor de jakter, hvor gamle de er, hva de er villige til å betale for jakta.

En undersøkelse fra 2007, rettet mot rypejegere viser for eksempel at de aller fleste av disse ønsker å bo så rimelig som mulig – og aller helst helt gratis.
Det framkommer ikke av tabellen Andersen la fram, hvor mange svaralternativer hver enkelt jeger hadde, men to av tre jegere vil åpenbart bo gratis, klare seg med en utedo eller leie ei helt enkel koie. Det havner med andre ord ikke så mange kronene i jaktutleiernes lommer med slike ønsker. Videre viste tallene at bare noen ytterst få jegere ønsker fullpensjon på hotell, leie av en godt dressert hund eller kjentmann til å være med den første jaktdagen.

Andersen delte videre i sitt foredrag jegerne inn i tre kategorier; hhv. den opplevelsessøkende, den utbytteorienterte og tradisjonalisten. Av disse tre er det ifølge Andersen, den utbytteorienterte som er villig til å betale mest uansett antall felte fugler prer dag. Betalingsvilligheten øker dessuten, ikke uventet, med økende antallet felte fugler. De to andre jegertypene ligger langt under den utbytteorienterte jegeren når det gjelder i hvor mye de vil betale for retten til å jakte.

Jakt er på flere måter en distriktsaktivitet. At selve jakta foregår i rurale strøk er naturlig nok, men det er også slik at tida som brukes på jakt øker med økende avstand fra Oslo. Helt på topp, målt i tidsbruk på jakt, ligger jegerne fra Finnmark, tett fulgt av Troms og Nordland. Trønderne følger deretter og tid bruk på jakt daler i ei tilnærmet rett linje ned til Oslo og Vestfold. Jegerne fra disse to fylkene bruker ifølge statistikk som ble lagt fram, knapt åtte dager hver høst på jakt, mens jegerne fra de tre nordligste fylkene bruker 18-20 dager for å jakte rype.

Andersen fortalte at det var gjort lite for å undersøke hvem jegeren er og hva de ønsker med mer etter 2007, med unntak av et arbeid Norskog gjorde i 2011. Erfaringene fra det arbeidet finnes i Norskog Rapport 2011-1. Denne rapporten peker ifølge Andersen på at det å tjene penger på småviltjakt krever en effektiv organisering av innholdet i produktet og hva som faktisk tilbys jegerne. I tillegg må man ha en god forståelse av hele verdikjeden, fra produktutvikling via markedsføring og salg til økonomisk forvaltning.

Norskog-rapporten trakk også fram to forhold for å bedre rammevilkårene for småviltjaktutleie. Det ene er at utleie av jakt- og fiskeressurser må bli definert som gårdstilknyttet næring. Det andre gikk på at offentlige og private aktører må få like konkurransevilkår – først og fremst et likestilt system for merverdiavgift på jakt og fiske.

– Mens offentlige utbydere er styrt av forskrifter som bl.a. sier noe om pris og om hvem som skal ha tilgang, står gjerne private aktører friere. Samtidig er private aktører pliktige til å leie ut med merverdiavgift (MVA), i motsetning til offentlige aktører som ikke er MVA-pliktige.

I sin oppsummering pekte Oddgeir Andersen på at ryper kan ha stor betydning for inntektene til rettighetshaverne, gjerne i kombinasjon med salg av andre varer og tjenester til jegerne. Dette forutsetter naturligvis stabile, gode bestand av rype. Men, og det er et viktig men, mente Andersen, ressursene kan også utnyttes godt uten å beskattes. Brukt for eksempel i treningsøyemed kan ei rype være minst like mye verdt levende som død.

Markedet for salg av treningsmuligheter er ifølge Andersen undervurdert, men man kan ikke selge gull av gråstein. Forutsetningen er at man har noe ordentlig å tilby. Utleie av treningsfelt, kanskje særlig i tider med ordinær båndtvang, er én slik mulighet. Avvikling av jaktprøver en annen, overnattingsmuligheter for jegerne en tredje osv., osv. I tilknytning til gårdsbruket kan man da også tenke seg salg av landbruksprodukter og andre varer fra gården.

Alle enkeltelementene kan være deler i arbeidet for å styrke/utvikle næringsgrunnlaget på gården, men det forutsetter selvsagt at gården har både arealressurser, bygningsmasse og utstyr som er tilpasset den satsingen som gjøres.