Erik Foss har motorsagdilla. Sjekk hvordan han samler. – Norges Skogeierforbund
Hopp til innholdet arrow_downward
Redaksjonen Skog

Erik Foss har motorsagdilla. Sjekk hvordan han samler.

Trønderen Erik Foss er en utrolig kunnskapsrik mann. Spør ham om motorsagens historie, og du får både morsomme historier og fakta som du trolig ikke ante noe om. Magasinet Skog ble med ham inn i motorsagens verden. Bli med du også...
Av: Roar Ree Kirkevold
access_time Publisert

Faren til Erik Foss het Jon Foss og kjøpte seg motorsag i 1959. En Jobu Junior Super til den svimlende sum av 1.500 kroner. Jon var tømmerhogger i Sverige for det var der pengene lå den gang.
Saga var i fulltidsbruk til i 1970, og ble sist brukt i 1972. Etter det ventet en bortgjemt tilværelse i garasjen.

En av Jons barn, Erik, var opptatt av alt som duret og gikk og som kunne gjøre ham møkkete på hendene. De hadde valgfag på ungdomsskolen og Erik ønsket seg noe som nettopp duret og kunne gjøre ham møkkete på hendene.
‐ Stell og vedlikehold av motorsager, sa læreren. Bra, tenkte Erik og lette frem farens sag fra glemselen (garasjen). Den ble helt demontert og satt sammen igjen. Problemet var bare at da ungdomsskoleeleven Erik skulle montere lokket på veivhuset, dro han for hardt til så lokket sprakk. Derfor fikk han ikke start på farens sag. Den ble igjen stuet vekk i garasjen (glemselen), og livet til Erik gikk videre.

Etter mange år, ble Erik alenepappa og kom seg ikke så mye ut. Da kom han på farens sag igjen. Den hadde så mye historie inni seg.
‐ Jeg må få fikset den, tenkte han. Som sagt så gjort.

 

Nå har jeg 400 sager. Det kan jo være greit hvis jeg skal kutte opp ett eller annet.

Faren Oles første sag kostet 1500 kroner som ny.

Til nå er dette en litt kjedelig fortelling om en helt normal trønder, men følg med. Det skal fort bli verre (eller bedre).

‐ Jeg kjøpte meg en David Brown traktor, forteller Erik Foss. Strengt tatt hadde jeg vel ikke bruk for en traktor for jeg har jo ikke gård, men den var billig og proppfull av historie og rikelig anledning til at Erik kunne bli møkkete på hendene.

Om det var tilfeldig eller ikke, vet vel ingen, men Erik ble med på museumsdagene på Klæbu det året. Med seg hadde han én stk David Brown og farens gamle motorsag.
Han må ha vakt oppsikt, for flere kom bort til ham og delte sine historier. Og ikke bare historier, de hadde motorsager som de dro hjem og hentet og ga til Erik. I løpet av to år hadde han samlet på seg 50 motorsager.

Herfra kan det kun gå to veier. Det vet alle vi som er samlere. Enten kutter du ut, eller så tar det helt av.

Har du tenkt på at hvis antall ryddesager blir mange nok, så blir de til en skog.

Erik Foss tok helt av.
‐ Nå har jeg 400 sager, forteller han.
‐ Det kan jo være greit hvis jeg skal kutte opp ett eller annet. Da har jeg jo alltids en sag for hånden. Og starter den ikke, har jeg en til med reservedeler.
Det finnes anslagsvis 80 motorsagsamlere i Norge, og et tilsvarende miljø i Sverige og Finland, og selvsagt i USA hvor alt er stort. Erik har kjøpt 20 sager fra USA og Kanada.

‐ Nå har jeg faktisk samtlige motorsager som er produsert i Skandinavia, forteller han.
Minst én av hver modell. Han inviterer til en visning på hytta, som egentlig er et gårdstun ganske langt ute på bygda.
Vi får ikke lov til å skrive hvor det er, for han vil ikke ha besøk før han har bygd om og skaffet fast åpningstid.
For tre år siden hadde han en større utstilling på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum i Trondheim. Den het «Så flisa fyk» og varte i to måneder. Ledelsen sa at de aldri har hatt så mange besøkende.

Jeg har alle som har kommet ut i Skandinavia, unntatt én. Jeg mangler kun en komplett Arkimedes tomannssag.

 

Selvsagt har Erik Foss også en av de aller tidligste Jobu Juniorsagene som kom på markedet.

‐ Når jeg stiller ut, tar jeg med meg 60 til 100 sager og gjør mye ut av utstillingen. Hvis jeg starter opp noen av de gamle, store sagene, er det meg de hører, smiler han. Samling er en ting, men historiefortellingen er noe annet.

‐ Jeg vil formidle historiene og kulturen fra skogen, sier han. Derfor holder jeg foredrag også. Det mangler ikke på invitasjoner.
‐ Jeg holder meg til Trøndelag, men har også vært i Syd-Sverige. Alltid dukker det opp folk som vil selge eller gi bort sager.

‐ Selv om hobbyen min har kostet flere hundre tusen kroner, kan jeg ikke betale stort for sagene.
Folk blir glade for at sagene skal vises frem og bli en del av norsk skoghistorie. Erik vet hvor alle sagene befinner seg og husker, utrolig nok, historien til hver og en.
‐ Mye av interessen er å samle kunnskap, hevder han.
Uthuset beviser at kunnskap bare er en del av hobbyen.

Jeg vil formidle historiene og kulturen fra skogen.

 

Erik Foss viser rundt i uthuset sitt. Her er avdelingen for ryddesager, smiler han fra toppen av en vågal trapp.
De står lagret med motoren ned og sagbladene opp som en liten skog.
‐ Hva sier kona di til denne hobbyen, spør vi litt forsiktig.
‐ Det fineste er vel egentlig tomannssagene, svarer han.
‐ Jeg har alle som har kommet ut i Skandinavia, unntatt én. Jeg mangler kun en komplett Arkimedes tomannssag. Jeg har motoren, men en hel sag ville toppet samlingen. Den ble bygget i Sverige rundt 1940.

Motorsager i hver krik og krok.

De fleste tomannssagene er svintunge maskiner og ble brukt kun til felling og aptering (kapping). Den første tomannsagen var en Stihl BDKH fra 1942. Tyskerne hadde den med seg hit til Trøndelag under krigen.

Da Erik viste den frem på en utstilling, dukket det opp en maken sag fra Meldal. Serienummerne skiller bare to siffer. Trolig var det to soldater som hadde med seg hver sin.
‐ Men kona da, Erik. Hva sier hun?
‐ Trodde du at elektriske motorsager var noe nytt? Langt ifra, smiler han. Eriks første elektriske sag er en Dolmarsag fra Tyskland produsert i 1935.

For en go´bit, kjører jeg ganske mange mil.

 

Det er mange som har motorsager liggende. 

‐ Jeg tar imot fra hele landet, sier han.
‐ For en go´bit, kjører jeg ganske mange mil fra Selbu hvor jeg bor nå.

Samtlige sager forteller sin egen historie. Jo mer du ser, jo mer fascinert blir du.

Dessuten samler han på alt som har med skogkultur å gjøre. Og kniper det, tar han gjerne ei kappsag og en utrangert moped på lasset. Det er fortsatt litt plass i uthuset.

Sønnen Stig Magnus har tydeligvis arvet farens …., skal vi si «interesse». Han var med å kjøre tomannssag fra han var seks år, samme år som han lærte å kjøre moped. – – Det er nok han som kommer til å arve samlingen, men først skal jeg ha det mye moro, sier Erik.  Ikke minst ved å lage et motorsagmuseum med åpningstid og greier.

‐  … og kona, da Erik?
‐ Hun samler ikke på motorsager, sier Erik underfundig. Men hun aksepterer dette for da vet hun jo hvor jeg er.

Rekk opp hånda den som har sett et slikt sverd før.