«Dette kan jeg ikke, så det får jeg sikkert til» - Norges Skogeierforbund
Hopp til innholdet arrow_downward
Redaksjonen Skog

«Dette kan jeg ikke, så det får jeg sikkert til»

Han kjøpte en liten sag for å skjære materialer til egne bygg. Nå har han andre planer.

Av: Roar Ree Kirkevold
access_time Publisert

Cato Haaheim Kjosås har endelig blitt bonde. Ti år tok det å overbevise kona Gøril Kjosås om at hun burde bruke odelsretten på den vakre familiegården i Øystese i Vestland. Gøril er arkitekt og driver eget foretak. Paret har bodd i Bergen og i København mens hun utdannet seg, og Cato har jobbet i Nordsjøen. De har tre barn og et kjempestort samdriftsfjøs i limtre.

Cato har alltid likt skogen. Fra ungdommen har han kløyvd og solgt en anselig mengde ved. Den fingernemme unge mannen liker både lukta og arbeidet som gjør at du kan stenge deg inne i oppgaven som du raskt ser resultater av.

Egen skur

I 2017 skulle de bygge på samfjøset, og skogen sto full av byggematerialer på rot.

– Jeg hadde null peiling på sagbruk, men tenkte at jeg kunne kjøpe ei lita Norwood båndsag slik at vi slapp å kjøpe alt vi behøvde, forteller han. Selv om denne saga med 35 millimeter tykt bånd fort ble for liten, ga skjæring av materialer en ny følelse.

– Det var noe helt eget å ikke lage ved som skulle brennes til vinteren, men materialer til bygninger som skal leve lenger enn meg. Derfor begynte jeg å ta på meg leieskjæring for folk i nærheten. Selv med tre-fire andre bygdesager, virker det som det er kunder nok. Noen kommer med tre stokker, mens andre har større bestillinger.

Det virker som den gamle byggeteknikken grindverksbygg har blitt populær igjen. Cato har bygd et tyve kvadratmeters leskur i grindverk til kuene. Leskuret står på søylebein som kan justeres etter terrenget. For hele bygningen kan flyttes ut på beitet med lasteapparatet på traktoren.

– Alternativet var en ferdig rundbuehall, men den likte jeg ikke. Grindverksbygget kostet heller ikke mer en maks 10 000 kroner, sier han. 

– Helst skjærer jeg alene. Å ha med kundene blir ofte litt somlete. På denne saga skjærer to personer 30-40 prosent mer, så det er heller ikke så mye å spare på det. Aller best er det å være helt alene og lytte til sagbåndets vei gjennom stokkene. Jeg skjærer tre/fire stokker i timen i snitt, og nå har jeg lært å høre om saga går bra, eller om jeg må justere noe.

En skikkelig høvel åpner et nytt marked for de som har gårdssagbruk. Her blir det gamle fjøset tatt i bruk som nytt høvleri,

Større planer

Siden Gøril er arkitekt, kan hun bli en viktig kunde. Tre er i tiden, og spesialskjæring av lauv og annet kan gi både utfordringer og god omsetning. Utfordringen er at da behøves mer og større utstyr.

– Jeg har skåret over meteren i diameter på den lille saga også, men da måtte jeg bruke gravemaskinen til å snu og legge treet på plass, så nå vil jeg kjøpe ei pent brukt proffsag med 80-90 millimeter bånd. Vi skal også bygge hus over saga og skaffe tømmervogn, forteller han.

Da kuene ble flyttet til samfjøset, ble gamlefjøset stående tomt. Her står allerede en brukt høvel. Gamlefjøset skal bli høvleri.

– Dette kan jeg ikke, så det får jeg sikkert til, smiler Cato lurt. Han innrømmer at han nok burde spurt Bygdesagforeningen og andre sagbrukere mer før han satte i gang. Kurs er aktuelt, men de må kunne gjennomføres lokalt. Osloområdet er utkant her vest.

Tomta til sagbygningen er sprengt ut. Akkurat her går en åre med flott skifer, så dette blir kanskje en av landets tøffeste gårdssager. Gøril skal jo arkitekttegne bygningen, og ute skal det tørrmures med ureist skifer. Som ekstra arbeidsmotivasjon, er utsikten formidabel. I horisonten lyser Folgefonna mot sørhimmelen, og saga ligger noen hundre meter fra gårdstunet. Dermed kan han skjære litt hver gang han har et par timer til overs.

Planene har en totalramme på halvannen million kroner.

Cato har søkt og fått innvilget tilskudd til tilleggsnæring på gården. Bærekraftsfondet har også bidratt. Med solid egeninnsats og tømmer fra egen skog, har de redusert selve kapitalbehovet sitt til maks 800 000 kroner.

Ti år tok det Cato å overbevise kona Gøril om at hun burde bruke odelsretten på den vakre familiegården i Øystese i Vestland.

Ta betalt

Cato innrømmer også at han må bli bedre til å ta seg betalt. Er tømmeret bra og hvis det blir skåret rett, så er det ikke noe problem å bygge med ujusterte materialer, men høvelen åpner et nytt marked, nemlig privatmarkedet. Han tror privatmarkedet ofte betaler bedre. Særlig når han kan skjære spesialskur.

– Noen vil jo for eksempel lage et spisebord av tuntreet sitt, og siden affeksjonsverdien er så stor, så bestiller de gjerne planker av nettopp tuntreet selv om det skulle ta litt lengre tid å få det gjennom saga, tror han. Timeprisen er 500 kroner, men bøndene skal få skåret tømmeret sitt for 400. Begge er pluss mva. selvsagt.

Han har forsøkt å frakte saga rundt for å skjære hos kundene. Dette fungerte fint, men han har konkludert med at det mest effektive er å hente tømmeret. Da kan tiden mellom fjøsstellene brukes på saging i stedet for kjøring, samt at han er i nærheten av fjøset dersom noe uforutsett skulle hende der.

Han må ha rykte på seg for å være dyktig med treverk, for allerede har et firma tilbudt han full jobb som sagmester i en sag de eier som står helt komplett og klar til å starte opp.

–  Jeg takket nei, for jeg vil holde på her på gården for meg selv. Da blir jeg sikkert ikke rik på dette heller, men kanskje blir jeg enda lykkeligere.

Cato Haaheim Kjosås vil ha båndsag og ikke sirkelsag.

– Sirkelsagen er best og mest effektiv på vanlig skur, men båndsagen virker bedre på spesialstokkene, og det er jo de jeg skal satse på. Men jeg uttaler meg helt uten erfaring, så det må du huske på, smiler han.

Da kuene ble flyttet til samfjøset, ble gamlefjøset stående tomt. Her står allerede en brukt høvel. Gamlefjøset skal bli høvleri.

– Kjøp nå!

Med skyhøye trelastpriser, ønske om mer lokale varer og økt bruk av spesialdimensjoner, er det gyllende tider for bygdesagene.

– Det er mange tiår siden vi sist opplevde så stor etterspørsel etter å starte med skjæring av tømmer. Enten du ønsker deg en hobby eller et yrke, finnes det passende utstyr, forteller daglig leder i Norsk Bygdesagforening, Inger-Marie Svingeset. Hun forstår godt at Cato Haaheim Kjosås vil ha mer ut av hver stokk ved å ta flere ledd i verdikjeden. Til koronapandemien kom, rådet de folk til å satse på spesialskur og lauvvirke, men nå etterspørres alt, enkelte ganger også standard reisverk.

– Vi vil nok fortsatt be deg tenke på hvilke spesialiteter du kan tenke seg, for både lauv og ikke minst kjerneved av furu, klarer de fleste bygdesagene ikke å skaffe nok av.

– Finn ut hvor stort du vil drive, og kontakt andre bygdesagentusiaster for å få informasjon. Kanskje du kan begynne som underleverandør til andre sagbruk for å lære faget. Er du litt praktisk anlagt og ikke minst interessert, så lærer du det tekniske ganske fort. Det å bedømme tømmeret krever imidlertid betydelig mer erfaring. Ingen blir utlært, og kanskje er det noe av det mest spennende ved skjæring, sier hun. 

De kjempestore sagene har automatisert hele prosessen. Svingeset mener de får ut rundt 50 prosent av sagstokkene som skurlast. En dyktig bygdesag vurderer hver stokk for seg, og kan komme opp i 60 prosent.

– De som skjærer listverk av honen og gjør maks ut av godt tømmer, kan faktisk komme opp i 80 prosent utnyttelse. Dette er håndverk.

En bygdesag dreier seg om flere ting. Selve sagbruket, bygningen og plassen. Hun hevder at du aldri får plass nok, for tørking og lagring krever mye. I tillegg vurderer mange å kjøpe høvel slik Cato har gjort.

– Det er en betydelig merverdi i å høvle i tillegg til skjæringen, hevder hun. 

Så man blir millionær?

– Nei, det er ikke sikkert, men med dagens marked så vil du få inntekter raskt. Å drive en gårdsag er som å være bonde. Du må klare det praktiske pluss å drive en bedrift, for du blir din egen daglige leder, sier hun.